For nesten en måned siden skrev jeg et innlegg i debattforumet til Bangkok Post. Det ble relativt raskt fjernet. Jeg postet innlegget en gang til, og nok en gang ble det fjernet.
Hvis du vil vite hva det var Bangkok Post ikke ville at andre skulle lese i deres debattforum, les her: www.fampo.info/bangkokpost.html
Det er alvorlige saker det skrives om når jeg redigerer Fampos sider, men denne gangen har jeg fått plass til litt humor også: http://www.fampo.info/humor.html. Riktignok ikke uten at det har berøringspunkter med det alvorlige.
Detvar antagelig 20. mai i år at jeg la merke til at www.barnasrett.no lå nede. Går man inn på www.barnasrett.no, kommer man bare til “RoundCube Webmail”. BarnasRett har vært blant de fremste og beste nettstedene om barnevern i Norge, med mange gode temasider, så det er synd at siden er borte. Jeg stilte spørsmålet hva som har skjedd med siden, på http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=8 – så får vi se hva som skjer.
Få dager før BarnasRett forsvant fra nettet, kopierte jeg en del lenker de hadde samlet til avisartikler om barnevern og samlet dem i en egen temaside om konsekvensene av omsorgsovertagelse. Den temasiden kan man lese på www.fampo.info/bv1.html. Det vises bl.a. til boken “Atskillelse barn og foreldre” av Sverre Kvilhaug. Kvilhaug går gjennom omfattende norsk og internasjonal forskning som påviser skadevirkningene av omsorgsovertagelser. Denne forskningen alene tilsier at omsorgsovertagelse er noe som bare må benyttes i de mest alvorlige tilfellene, hvor barn blir utsatt for vold eller incest i hjemmet. Ikke som i dag, hvor det er skremmende hvor lite en omsorgsovertagelse trenger å bygge på.
Som om ikke adskillelsen fra foreldrene er skadelig nok, i følge forskningen Kvilhaug tilhenviser, så er den behandlingen barn og ungdommer får i institusjonene, et kapittel for seg selv. Jeg har samlet en del artikler om dette på www.fampo.info/bv2.html. Når disse leses i sammenheng, får man et bilde av hva det egentlig er norske myndigheter bedriver i barnevernssaker.
Her om dagen kom jeg over en interessant blogg jeg vil anbefale. Den handler om pressesensur i Singapore. Bloggen kan leses på http://singaporerebel.blogspot.com
Jeg har i flere blogginnlegg vist til Fampos sider, som jeg redigerer. Det er ikke alle oppdateringer som blir publisert under “siste nytt” på forsiden www.fampo.info. Derimot har jeg opprettet en oversikt over alle oppdateringer her: www.fampo.info/oppdateringer.html. Der kan man finne diverse nyheter og nye notiser og artikler som ville dannet en uoversiktlig suppe dersom de alle skulle vært publisert på forsiden, men som allikevel kan være verd å lese.
Jeg har tidligere omtalt utspill fra bevegelsen til den amerikanske politikeren Lyndon LaRouche positivt her i bloggen. I det senere er jeg imidlertid blitt mere og mere klar over en del tvilsomme eller useriøse sider ved bevegelsen.
LaRouche-bevegelsen har i årevis gått ut med det som gjerne omtales som “konspirasjonsteorier”. Å gjøre det er ikke ubetinget negativt eller ubetinget positivt. Det kommer an på seriøsiteten. Noen artikler fra bevegelsen og magasinet EIR som de utgir, kan jeg anbefale varmt å lese. Det gjelder f.eks. denne artikkelen om britisk støtte til terrorisme: http://www.larouchepub.com/other/2008/3548letter_albright.html . Samtidig tar jeg opp det jeg ser som mindre seriøse sider ved organisasjonen, i denne kommentaren – http://www.fampo.info/KommentarEAP.html – som jeg sendte til det svenske partiet EAP (en del av LaRouche-bevegelsen) 25. februar i år.
I kommentaren poengterer jeg at jeg vil publisere et eventuelt svar dersom EAP ønsker det. Så får vi se hva de vil svare.
Barneombud Reidar Hjermann har over tid markert seg som en barnevernstilhenger med store vyer. I en artikkel i Tønsbergs Blad 15. januar i år kom det frem at Hjermann ikke bare ville ha barnevernet inn i skolen, men tok til orde for egne barnevernsuker, noe man kan lese mere om på www.fampo.info/barnevernsuker.html
Med det aktivitetsnivået barnevernet hadde i 2007 (jfr statistikk vist til i lenken over), vil hvert femte norske barn få en barnevernssak. Hvis barneombudet får sitt ønske oppfylt, og vi får egne “barnevernsuker” i norsk skole, kan man virkelig stille seg spørsmålet: Hvor skal det hele ende?
Denne uken har jeg deltatt i et par skolevalgsdebatter for Kystpartiet. På mandag var jeg i Drammenshallen, hvor Drammen VGS arrangerte skolevalgsdebatt, og i går debatterte jeg på Eiker VGS på Hokksund. Jeg har vært på flere skolevalgsdebatter tidligere, da på videregående skoler i Vestfold. Som regel har politikerne blitt plassert hulter til bulter; Venstre har blitt plassert ved siden av RV og Høyre ved siden av SV.
I Drammenshallen hadde skolen gjort det på den måten at partiene ble plassert fra høyre til venstre slik de oppfattes å ligge i det politiske landskapet. Lengst til venstre satt NKP og Rødt. Så fulgte regjeringspartiene SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Til høyre for Senterpartiet satt Venstre og KrF. Deretter kom Høyre, og til høyre for Høyre satt naturlig nok FrP. Til høyre for FrP ble representanten for den ekstremistiske valglisten Vigrid, som kun stiller til valg i Buskerud. Til høyre for Vigrid hadde debattarrangøren plassert én debattant, og det var meg.
Hva som får ellers oppegående mennesker til å plasserer Kystpartiet til høyre for Vigrid, kan man lure på. Det beste tror jeg er å se humoristisk på det. Det som derimot er mindre morsomt, er at hvis man ser bort fra åpningsinnlegget (2 min.) og avslutningen (1 min.) fikk jeg ordet kun én gang under debatten. Dette til tross for at jeg tydelig bad om innlegg flere ganger. Foruten spørsmål fra elevene var debatten delt inn i tre temaer. Det vil si at angående to av tre hovedtemaer fikk ikke Kystpartiet sagt noe som helst.
Det er ikke slik jeg mener en god skolevalgsdebatt skal være; ett parti blir feilplassert på en bisarr måte og kommer nesten ikke til orde. Heldigvis forløp gårsdagens debatt på en langt bedre måte.
En bok jeg vil anbefale, og som jeg har skrevet om på http://home.no.net/fampo/travesty.html, er den amerikanske boken Travesty. Travesty er en sann kriminalroman, som handler om hvorledes flere personer slo seg sammen for å kidnappe og “deprogrammere” Lewis du Pont Smith, som hadde havnet i en politisk bevegelse familien hans mislikte sterkt. At historien er kjent, skyldes at en av de som var med på den planlagte kidnappingen, Doug Poppa, infiltrerte planleggingen på oppdrag fra FBI. Han tok opp samtalene med konspiratørene på lydbånd, og disse opptakene danner grunnlag for dokumentasjonen i boken. Overfor Poppa snakker medkonspiratørene rett ut om bruk av metoder som infiltrasjon og hjernevask.
Dette skjedde i USA på 90-tallet. Hva med Norge? Norge er minst like korrupt som USA, og jeg ser ingen grunn til å tro at ikke metoder som infiltrasjon og hjernevask blir brukt også her.
I dag er det på dagen fem år siden undertegnede startet en debatt på Talerstolen, som var Venstres debattforum på internett. I åpningsinnlegget kommenterte jeg et brev Runolv Stegane, varaordfører i Sigdal kommune, og på det tidspunktet organisasjonssjef i Venstre, hadde sendt til Dag Hiåsen, leder for organisasjonen Fampo – se http://home.no.net/fampo. I innlegget kommenterte jeg også Bygdepost-saken, hvor lokalavisen Bygdepostens ansvarlige redaktør var blitt oppsagt som en følge av at hun som redaktør hadde omtalt alvorlige saker hvor Fampo hadde lagt frem dokumentasjon.
Svaret lot ikke vente på seg. I et tilsvar avslørte Venstres organisasjonssjef seg selv fullstendig. Mitt innlegg ble besvart med flere påviselige usannheter om den alvorlige Bygdepost-saken. Det ble en lang og hård debatt som kulminerte med at Stegane 26. februar 2004 utbasunerte at Bygdepostens redaktør, Irene Mjøseng, hadde latt seg hjernevaske. Utover i 2004 og også i 2005 ble det flere debattrunder på Talerstolen, debattrunder hvor flere tillitsvalgte i Venstre avslørte seg selv. Jeg viser til følgende samlemappe på Fampos sider, hvor man kan lese hvorledes en rekke personer avslørte seg selv: http://home.no.net/fampo/v.html. Man kan selv lese at ikke kun grove løgner, men også påstander om psykiske problemer, ble tatt i bruk. Og ikke minst kan man se hvorledes Venstre besvarte mitt åpne brev til Lars Sponheim.
Fem år etter er det grunn til å stoppe opp og tenke over hva dette egentlig innebærer. I artikkelen En virkelighet media fortier kan man lese om Bygdepost-saken – hva som ble publisert, og hvorledes rettsapparatet satte en stopper for videre publisering. At en sentral ansatt i Venstre går ut med løgnhistorier om en slik sak, forteller ganske meget, og at Venstres leder ikke ville ta avstand fra de fremsatte påstandene forteller enda mere.
Det er i dag et uhyggelig stort antall mennesker som blir utsatt for diverse ikke-rettsstatlige arrangementer i Norge. Ikke minst har vi mange stygge barnevernssaker. Unnfallenheten som utvises av media og det politiske Norge er massiv, noe som er en viktig forutsetning for at de ikke-rettsstatlige tilstandene kan fortsette. Det er en uhyre viktig oppgave å få dette frem i lyset. For fem år siden gjorde flere representanter for Venstre sitt for å avdekke tilstandene. La oss sørge for at deres ufrivillige innsats ikke er forgjeves.
